Å gå på do i naturen er noe de fleste turgåere før eller siden må forholde seg til. Likevel er det mange som er usikre på hva som faktisk er en hygienisk måte å gjøre det på, særlig i norske forhold der vær, terreng, vannkilder og temperatur kan variere mye. På en kort skogstur nær byen er behovet gjerne enkelt å løse, mens det på en lengre fjelltur eller telttur stiller større krav til både planlegging og gjennomføring. Det handler ikke bare om komfort, men også om helse, smittevern, hensyn til andre og respekt for naturen.

God hygiene på tur begynner lenge før man står der og må finne et egnet sted. Har du pakket riktig, valgt rute med litt omtanke og tenkt gjennom hvor du skal fylle vann, blir det langt enklere å håndtere dobesøk på en ren og ryddig måte. Den som allerede har satt seg inn i hvordan planlegge en sikker fottur i fjellet, vil også ha et bedre utgangspunkt for å vurdere slike praktiske behov underveis.

Hvorfor hygiene i naturen er viktig

Mange tenker først og fremst på at det skal være diskret å gå på do ute, men hygiene er minst like viktig. Avføring kan spre bakterier og virus, særlig hvis den havner for nær vannkilder, stier, teltplasser eller steder der folk lager mat. Urin er som regel mindre problematisk, men også her bør man tenke over plassering og hensyn. I populære friluftsområder kan dårlig praksis fort bli et problem når mange gjør det samme på små arealer.

I Norge er dette ekstra viktig fordi mange drikker vann direkte fra bekker og små vann, spesielt på fjellet. Hvis folk gjør fra seg for nær slike kilder, kan det føre til forurensning. Det samme gjelder områder nær hytter, rasteplasser og teltområder. Det som virker som et lite spor der og da, kan bli ganske uappetittlig når mange passerer samme sted i løpet av en sesong.

God toaletthygiene i naturen handler derfor om tre ting samtidig: å beskytte egen helse, å ta vare på naturen og å unngå å skape problemer for andre som kommer etter.

Velg riktig sted før du begynner

Det viktigste valget er ofte hvor du går. Finn et sted som ligger godt unna sti, leirplass, bålplass, vannkilde og bekk. En vanlig tommelfingerregel er å gå minst 60 til 70 meter fra vann, og gjerne enda lenger hvis terrenget gjør at regn eller smeltevann lett kan føre med seg avføring nedover mot vannet.

Prøv også å unngå myr, veldig steinete grunn og steder med lite jord. I norsk natur varierer forholdene mye. I skogen er det som regel lettere å finne et sted med vegetasjon og løs jord. På fjellet kan det være vanskeligere. Da må man bruke ekstra tid på å finne et område der avfallet ikke blir liggende åpent på overflaten.

Ikke velg et sted rett ved et naturlig stoppunkt. Folk trekker mot lune steiner, utsiktspunkter, flate teltplasser og tørre partier. Det er nettopp slike steder andre også vil bruke. Gå derfor litt lenger enn det som først føles nødvendig.

Hvis du er usikker på området, er det lurt å ha litt kontroll på hvor du er før du forlater stien eller leiren. Det er fort gjort å gå et lite stykke inn i skogen og miste retningen, særlig i tett terreng eller dårlig sikt. Kan du allerede orientere med kart og kompass, er det lettere å bevege seg bort fra stien og tilbake igjen uten å rote seg bort.

Det du bør ha med i sekken

Det er mye enklere å gå på do i naturen på en hygienisk måte når du faktisk har med deg det du trenger. Mange tenker på dopapir, men glemmer resten. En liten toalettpakke tar nesten ikke plass og gjør stor forskjell på tur.

Det mest praktiske er å ha med:

  • dopapir i en tett pose
  • våtservietter uten sterk lukt, hvis du bruker det sparsomt
  • håndsprit eller liten flaske med såpe og vann
  • små poser til brukt papir og avfall
  • en liten spade eller lett turspade på lengre turer
  • eventuelt ekstra undertøy hvis turen er lang

Det er lurt å pakke dette samlet, slik at du slipper å grave rundt i sekken i en situasjon der du helst vil bli ferdig raskt. Om vinteren kan du dessuten oppbevare dopapiret et sted der det holder seg relativt tørt og ikke blir til en hard klump.

Når du må tisse ute

Å tisse i naturen er som regel ganske ukomplisert, men det går an å gjøre det på en mer hygienisk og praktisk måte. Velg et sted litt unna sti og leir, og helst på underlag der væsken trekker ned i jord eller vegetasjon. Glatte svaberg, flate steiner og områder nær teltplass er dårligere valg, både av hensyn til lukt og fordi andre lett kan komme borti stedet senere.

For kvinner kan det være nyttig å øve på gode stillinger hjemmefra, spesielt før lengre turer. Noen bruker tissehjelpemiddel, men det krever at man har prøvd det før turen. Å teste slikt første gang i vind på vidda er sjelden noen suksess.

Hvis du bruker papir etter urinering, bør også dette håndteres ryddig. Mange lar det ligge, men papir brytes ikke alltid ned så fort som folk tror, spesielt i kaldt klima. I populære turområder blir dette fort synlig. Brukt papir er best å ta med i en liten pose som knytes godt igjen.

Når du må bæsje på tur

Det er her hygiene virkelig betyr noe. I de fleste norske naturområder er den beste løsningen å grave et lite hull i bakken der avføringen kan dekkes til etterpå. Hullet trenger ikke være stort, men det bør være dypt nok til at innholdet skjules ordentlig og ikke vaskes frem ved første regnskyll. I jord eller skogbunn er dette ofte enkelt. I steinete høyfjellsterreng kan det være vanskeligere, og da må du bruke hodet og vurdere om avfallet heller må tas med ut i pose hvis forholdene er dårlige.

Velg et sted med god avstand til vann, teltplass og stier. Sett fra deg sekken litt unna, men slik at du fortsatt har kontroll på den. Finn frem papir, spade og håndsprit før du starter. Det høres opplagt ut, men mange gjør alt i feil rekkefølge og ender med å fomle mer enn nødvendig.

Når du er ferdig, tørker du deg grundig, legger brukt papir i pose eller i hullet hvis forholdene tillater det og du vet at det faktisk brytes ned. Deretter dekker du til godt med jord og naturlig materiale. Målet er at stedet ikke skal være synlig eller tiltrekke seg dyr.

Skal dopapir graves ned eller tas med?

Dette er et punkt mange lurer på. I praksis er det ofte best å ta brukt dopapir med seg ut, særlig i norske forhold. Klimaet er kjølig store deler av året, og nedbrytningen går ofte tregt. I fjellet, i tørre områder eller i grunn jord kan papir bli liggende lenge. Da dukker det gjerne opp igjen når vinden tar det, når dyr roter, eller når snøen smelter.

Hvis du vil være ryddig, gjør du det enkelt: ha med små poser som er tette. Mange bruker en innvendig pose til papiret og en ytre pose rundt igjen. Da slipper du lukt og søl i sekken. Det trenger ikke være komplisert, bare gjennomtenkt.

Våtservietter bør nesten alltid tas med ut. Selv produkter som markedsføres som nedbrytbare, brytes sjelden ned raskt i norsk natur. De skal ikke ligge igjen.

Håndhygiene er viktigere enn mange tror

Det er lett å fokusere på selve stedet og glemme hendene. Men dårlig håndhygiene etter dobesøk på tur er kanskje den vanligste årsaken til at mageproblemer sprer seg i grupper. Dette gjelder særlig på teltturer, familieturer og turer der flere deler mat, snacks, vannflasker og kokeutstyr.

Bruk håndsprit etterpå, eller vask hendene med vann og litt såpe hvis du har mulighet og kan gjøre det uten å forurense vannkilden. Håndsprit er enkelt og lett å ta med, men virker best på relativt rene hender. Hvis du har fått synlig smuss på fingrene, bør du tørke eller vaske dette bort først.

Det er også lurt å ha en fast vane: dobesøk, rydde opp, håndhygiene, og så tilbake til mat eller leir. Ikke hopp over dette selv om det regner, blåser eller du har det travelt.

Avstand til drikkevann er helt avgjørende

Mange norske turgåere er vant til å drikke fra bekker og rennende vann, særlig i fjellet. Nettopp derfor må dobesøk alltid planlegges med vann i tankene. Det holder ikke å gå noen få meter unna en bekk hvis terrenget heller ned mot vannet. Regn, snøsmelting og små vannsig kan føre forurensning lenger enn man tror.

Vær ekstra forsiktig ved små tjern, grunt vann og rolige bekker. Slike kilder brukes ofte til drikke eller matlaging, og vannet har mindre gjennomstrømning enn større elver. Den som vet hvordan finne trygt drikkevann i naturen, vil også lettere forstå hvorfor plasseringen av et dobesøk har så mye å si.

Er du på tur med barn, bør du være ekstra tydelig på dette. Barn tenker naturlig nok mer på å rekke fram i tide enn på terreng, vannretning og hygiene. Her må voksne hjelpe til med gode rutiner.

Hva gjør du over tregrensen?

Over tregrensen blir dette ofte mer krevende. Jorda er grunn, terrenget er åpent, og det kan være vanskelig å finne skjerming. I tillegg er nedbrytningen langsommere i kaldt klima. Her må man være enda mer bevisst både på avstand til vann og på å unngå at papir og avføring blir liggende synlig.

På høyfjellet kan det i noen tilfeller være bedre å bruke eksisterende toalett ved hytte, rastepunkt eller tilrettelagt område dersom det finnes i nærheten. Hvis ikke, må du finne et sted med mest mulig jord eller løs masse og gjøre jobben grundig. Enkelte steder, særlig svært sårbare eller mye brukte områder, er det best å ta med avfallet ut i egen pose hvis forholdene ikke egner seg for nedgraving.

Vær og vind spiller også inn. Det som virker skjult når du sitter der, kan være godt synlig på avstand i åpent fjellterreng. Litt ekstra omtanke for plassering er derfor verdt det.

Vinter, frost og snø gir egne utfordringer

Om vinteren er det lett å tenke at snøen skjuler alt, men det er bare midlertidig. Når våren kommer, kan spor dukke opp på lite hyggelige steder. Derfor bør du være minst like nøye i vinterfjellet som om sommeren. Finn et sted godt unna leir og vannkilder, og tenk over hva som skjer når snøen smelter.

I dyp snø er det ikke alltid enkelt å lage en god løsning. Noen stamper til et område, andre bruker spade. Det viktigste er at du ikke bare “gjemmer” avfallet i snø uten videre plan. Hvis det ikke finnes jord under eller stedet er utsatt, kan pose være mer hygienisk enn å overlate alt til vårløsningen.

Kulde gjør også håndhygiene vanskeligere. Håndsprit kan kjennes brutal på kalde fingre, men er fortsatt bedre enn å droppe det. Ha gjerne toalettsakene lett tilgjengelig, så du ikke trenger å ta av hansker og rote lenge.

Når man er flere på tur

På fellesturer er det smart å snakke kort om dette på forhånd, selv om temaet kan føles litt pinlig. Hvor langt fra leir bør man gå? Hvor henter man drikkevann? Skal brukt papir tas med ut? Hvem har med liten spade? Slike enkle avklaringer kan hindre mange små irritasjoner senere.

Det er også lurt å tenke på rekkefølge i leiren. Toalettområde bør ligge et annet sted enn matlaging, vannhenting og oppvask. Hvis noen i gruppen er dårlige i magen, må hygiene tas enda mer alvorlig. Da bør håndvask, egen pose for avfall og tydelig avstand til vann prioriteres høyt.

Praktiske tips for å gjøre det enklere

Mange synes det mest krevende er selve logistikken. Hvordan sitte, hva man gjør med klær, hvor man legger fra seg ting, og hvordan man unngår søl. Dette blir lettere med noen enkle vaner.

  • Ta av eller senk klær rolig og kontrollert, særlig med regntøy og ull om vinteren.
  • Ha papir klart før du setter deg.
  • Velg underlag der du står stødig.
  • Unngå å balansere på glatte steiner eller våt lyng.
  • Se etter maurtuer, brennesle og tett buskas før du setter deg.
  • Bruk gjerne en liten pose i lommen, så slipper du å lete etter den etterpå.

Hvis været er dårlig, er det ekstra viktig å holde ting enkelt. Den som har øvd litt på tur før, vil ofte håndtere slike situasjoner mye bedre enn den som møter alt for første gang på en lang fjelltur. Dårlig vær gjør også at man lettere blir fristet til å velge en rask, men dårlig løsning. Det gjelder særlig hvis man samtidig prøver å fyre opp leir og holde varmen. Da er det en fordel å allerede ha kontroll på andre grunnleggende ferdigheter, som hvordan lage bål i dårlig vær, slik at ikke hele leirlivet blir stress og hastverk.

Barn på tur trenger tydelige rutiner

Barn må læres dette på en enkel og rolig måte. Det er ofte lettere hvis man gjør det konkret: gå et stykke bort, finn et sted utenfor sti og vann, bruk papir, rydd opp, vask hendene. Barn lærer fort når de får faste rutiner og ser at voksne gjør det samme.

På familietur kan det være lurt å ha ekstra papir, flere poser og litt ekstra skift lett tilgjengelig. Små barn rekker ikke alltid fram i tide, og da er det bedre å være forberedt enn å gjøre hele opplevelsen til stress. Målet er at det skal være praktisk og greit, ikke flaut og kaotisk.

Vanlige feil mange gjør

En vanlig feil er å gå for nær vann eller sti. En annen er å tro at dopapir forsvinner av seg selv i løpet av kort tid. Mange glemmer også håndhygiene fordi de er opptatt av å komme seg raskt tilbake til turfølget eller maten.

Noen velger steder som virker skjermet der og da, men som i praksis er midt i et område andre bruker til pause eller telt. Andre legger stein over i stedet for jord og tror det er nok. Det er det ofte ikke. Dyr kan flytte på stein, og regn kan vaske ting fram igjen.

En tredje feil er å vente altfor lenge. Når behovet blir akutt, tar man dårligere valg. Derfor er det bedre å ordne det mens du fortsatt har tid til å finne et godt sted, framfor å håpe at det går over.

Når naturtoalett ikke er det beste valget

Noen ganger er det rett og slett smartere å bruke et ordinært toalett hvis det finnes i nærheten. I svært populære friluftsområder, nær parkeringsplasser, hytter, badeplasser og merkede rastepunkter er dette ofte den beste løsningen for alle. Det gjelder også dersom du er syk i magen, er på tur med mange barn eller befinner deg i et sårbart område med lite jord og mange besøkende.

Å kunne gå på do i naturen på en hygienisk måte er en nyttig ferdighet for norske turer, men det betyr ikke at naturen alltid skal være førstevalget. Den beste løsningen er den som holder både deg, vannet, leirplassen og området rundt så rent som mulig.