Spørsmål og svar på det aller meste!

Jeg har forstått at dersom man misligholder gjeld, så vil namsmannen etter hvert komme inn i bildet, men har ikke helt fanget opp hvem namsmannen er og hvilken funksjon namsmannen ellers har i samfunnet. Mitt spørsmål er derfor hvem er namsmannen og hvilke oppgaver har namsmannen? Er namsmann og namsfogd det samme?

Namsmannen er en del av namsmyndighetene sammen med tingretten Namsmannen behandler først og fremst saker om tvangsfullbyrdelse og bistår skyldner i gjeldsordningssaker. Namsmannen behandler blant annet saker som utleggsforretninger, tvangssalg av løsøre, utkastelser og gjeldsordningssaker. Namsmannen utfører ellers andre oppgaver som tildeles dem etter loven, samt saker om gjennomføring som tingretten pålegger dem.

Namsmannen er normalt lennsmannen eller politistasjonssjefen. I større byer ledes gjerne funksjonen av en egen namsfogd som kan ha flere namsfullmektige under seg.

Hva er særnamsmenn?

En del offentlige kreditorer er gitt anledning til å fungere som sin egen namsmann. Dette gjelder blant annet Statens innkrevingssentral, Skatteoppkreveren (kemnerkontorene) og Nav Innkreving. Nav Innkreving er forøvrig i ferd med å bli en del av Skatteetaten.

Disse særnamsmennene har samme funksjonen som namsmannen og trenger således ikke å gå via namsmannen for å begjære utlegg. Særnamsmennene må normalt forholde seg til bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven, men det finnes en del naturlige unntak, først og fremst i forhold til hvordan en sak skal fremmes, siden saken ikke legges frem fra en tredjepart.

Hvem kan bli namsmenn?

Der namsmannsfunksjonen ivaretas av lensmannen eller politistasjonssjefen må disse naturligvis være politi. Der namsmannsfunksjonen er satt bort til egen namsfogd som ansetter namsfullmektige er det ingen formelle krav til å bli namsmenn utover plettfri vandel.

De uformelle kravene til namsfullmektige vil ofte være juridisk kompetanse, eller annen relevant erfaring, som erfaring fra inkassovirksomhet. Det er også normalt å kreve at en namsfullmektig eller namsmann skal ha privatøkonomien i orden, slik at det ikke er overhengende fare for korrupsjon eller at namsmannen skal fremstå som uhildet på annet måte.

Dette er også vesentlig for den generelle anseelsen for namsfunksjonen. Det er således gyldig grunn for å foreta en kredittsjekk av en søker til en funksjon som namsmann eller namsfullmektig.

Du kan lese mer om kredittsjekk og hvordan du kan kredittsjekke deg selv gratis i denne artikkelen.

Namsmannens habilitet

Namsmannen skal ikke være partisk i sakene som behandles og domstollovens bestemmelser om ugildhet gjelder i stor grad tilsvarende for namsmennene. Dette betyr at namsmannen eller namsfullmektig ikke skal være i nær slekt med en av partene.

Det samme gjelder dersom namsmannen eller namsfullmektig har interesse av sakens utfall på annen måte, enten direkte eller indirekte.

Namsmannen skal selv ta initiativ til å vurdere sin habilitet og dersom ingen ved namsmannens kontor som er ugilde kan ta over saken, så skal namsmannen forelegge spørsmålet for tingretten. Partene selv (saksøker eller saksøkte) kan også fremme krav om at bestemte personer ikke skal behandle namssaken de er involvert i, dersom de mener at personen ikke er habil.

Namsmannen har taushetsplikt

Namsmannen har taushetsplikt i forhold til personlige forhold som denne blir kjent med under tvangsfullbyrdelsen. Dessverre er denne taushetsplikten lite verdt i praksis, på grunn av ordningen med namsboken hvor sakens opplysninger nedtegnes.

Namsmannen har plikt til å føre en namsbok som er en betegnelse som oppsummerer sakens hendelser. Denne namsboken har alle som har en rett som blir berørt rett til innsyn i. Plikten til å føre en namsbok gir namsmannen en mulighet til å opplyse personlige forhold, som ellers er omfattet av taushetsplikten.

Namsmennene er lite bevist på å verne skylders private forhold til hva de tar med i namsboken. Dette er svært problematisk da namsboken sendes til inkassobyrået eller kreditor. Dersom den sendes til inkassobyrået så kan denne videresendes til kreditor uten at inkassobyrået bryter sin taushetsplikt.

Dersom det besluttes at det skal utleggstrekk i skyldners lønn, så vil namsboken også bli videresendt skyldners arbeidsgiver i usensurert utgave. Arbeidsgiver har på sin side ingen taushetsplikt og kan la andre medarbeidere lese namsboken. Det eneste arbeidsgiveren kan rammes av dersom dette gjøres, er arbeidsmiljølovens bestemmelser om mobbing på arbeidsplassen.

Har namsmannen politimyndighet?

Namsfogden og namsfullmektige har ikke full politimyndighet, men kan kreve bistand fra politiet når de har behov for dette. Siden namsmannen i distriktet er lensmannen eller politistasjonssjef, så vil disse naturligvis også ha politimyndighet i slike tilfeller.

Namsmannen skal ivareta saksøktes interesser under tvangsfullbyrdelse.

Namsmannen skal opptre mest mulig hensynsfullt og vise varsomhet mot saksøkte under tvangsfullbyrdelse. Namsmannen må gjøre en avveining mellom saksøkers og saksøktes interesser under tvangsfullbyrdelse, men det skal mye til for å unnlate å gjennomføre en tvangsforretning, så lenge det gjøres mest mulig skånsomt for saksøkte.

For eksempel kan namsmannen ikke unnlate å kaste ut en leietaker som ikke har betalt husleie, dersom tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser ellers er fulgt, bare fordi leietaker knekker sammen i gråt og nekter å flytte. Dog kan namsmannen vise mest mulig forståelse og forsøke å hjelpe saksøkte med å komme i kontakt med riktige personer i NAV for å få annen bolig, samt forsøke andre tiltak for å hjelpe saksøkte mest mulig innenfor rimelige grenser.

Hvilke oppgaver har namsmannen?

Avholdelse av utleggsforretninger

Behandling av utleggsbegjæringer er nok den oppgaven namsmannen bruker aller mest tid på i hverdagen. En begjæring om utlegg er et krav fra en kreditor eller denne sin Prosessfullmektig (inkassobyrå eller advokat), hvor det kreves utlegg i skyldners eiendeler.

For at namsmannen skal ta en begjæring om utlegg til følge så kravet være forfalt, det må foreligge et tvangsgrunnlag og skyldner skal normalt være varslet om tvangsfullbyrdelse. Når disse forutsetningene er tilstede sier man at kravet har tvangskraft.

Begjæringen om utlegg skal alltid forelegges skyldner, forutsatt at det ikke foreligger helt spesielle omstendigheter som tilsier at skyldner forsøker å unndra verdier. Skyldner skal ha en 14 dager frist til å uttale seg om begjæringens innhold samt valg av utleggsgjenstand.

Når en kreditor har en uoppgjort fordring som er tvangskraftig, så har denne med hjemmel i dekningsloven, rett til å søke dekning i skyldners eiendeler, eller i form av trekk i lønn eller trygd.

Det finnes imidlertid en del unntak fra denne dekningsretten i dekningsloven. Det viktigste unntaket er skyldners rett til å beholde den delen av sin inntekt, som er nødvendig til boutgifter og livsopphold til seg og sin familie. Det er fastsatt egne satser for livsopphold, i forhold til hva skyldner har rett til å beholde i ved trekk i lønn ved utleggsforretning.

Det finnes også en del andre unntak i dekningsloven. Vanlig innbo og klær er unntatt fra beslagsretten, så lenge dette ikke har unormalt høy verdi eller standard. Dersom skyldner, eller medlemmer av husstanden, er avhengig av bil i forbindelse med arbeid eller studier, så kan skyldner ha rett til å beholde en rimelig bil. Dyrere gjenstander med spesiell affeksjonsverdi kan også unntas, men her er vil det fort oppstå en del grensetilfeller hvor partenes interesser må veies mot hverandre.

Når namsmannen avholder en utleggsforretning, så begynner denne gjerne med å undersøke hva skyldner har i netto inntekt og regner dette opp imot nødvendige boutgifter og livsopphold. Dersom skyldner ikke har opplyst hva boutgiftene utgjør, eller ikke har gitt inntektsopplysninger om sin ektefelle eller samboer, så vil namsmannen fastsette dette ved skjønn.

Det vil i slike tilfeller antas at ektefelle eller samboer forsørger seg selv samt sin halvdel av forsørgeransvaret til barna. Skjønnsfastsetting av boutgifter vil som regel gå i skyldners disfavør, i forhold til reelle utgifter.

Det vil derfor i de fleste tilfeller være fornuftig å gi namsmannen opplysninger om økonomiske forhold, slik at man sikrer seg å få beholde nødvendige midler til boutgifter og livsopphold. Dog kan det i enkelte tilfeller lønne seg å unnlate å svare, og satse på at namsmannens skjønn går i egen favør. Dersom det går i skyldners disfavør kan skyldner når som helst fremlegge slike opplysninger for namsmannen, og kreve justering av utleggstrekket i forhold til de nye opplysningene.

Dersom namsmannen finner ut at skyldner har et overskudd i sin nettoinntekt, etter at nødvendige midler til boutgifter og livsopphold er trukket fra, så vil namsmannen legge ned et utleggstrekk i overskytende lønn. Dette betyr at arbeidsgiver eller NAV blir pålagt å trekke det aktuelle beløpet av skyldners lønn, før det resterende kan utbetales til lønnsmottaker.

Dersom arbeidsgiver ikke oppfyller denne plikten, så kan arbeidsgiver selv bli ansvarlig for tilsvarende del av kravet. Et utleggstrekk kan ikke nedlegges for mer enn 24 måneder om gangen, men det er ingenting i veien for at kreditor kan begjære utlegg på nytt, når denne perioden løper ut.

Dersom skyldner ikke har rom for trekk i lønn eller trygd, eller et trekk blir på et lavt beløp, så vil namsmannen undersøke om skyldner har eiendeler som er egnet for utlegg. Dette er først og fremst fast eiendom, andel i borettslag eller kjøretøy.

Det kan også være aktuelt med utlegg i bankinnskudd (hvis du har mer en det du trenger til en måneds livsopphold på konto), verdipapirer, båt, campingvogn, kunstgjenstander, frimerker, mynter og mye mer. Pantet bør ha en såpass stor verdi at det er hensiktsmessig (i et kostnadsperspektiv) med en senere tvangssalgsprosess av panteobjektet.

Når namsmannen tar pant i eiendom eller kjøretøy, så betyr dette ikke at dette blir tvangssolgt. Eiendommen eller kjøretøyet vil fortsette å være i skyldners besittelse, men kreditor får ett pant i gjenstanden og kan om denne ønsker det, og finner det formålstjenlig, igangsette en senere tvangssalgsprosess.

Dersom det tas pant i midler på bankkonto, så vil namsmannen pålegge banken å sperre et bestemt beløp på kontoen. Utover dette kan kontoen fortsatt disponeres som tidligere av skyldner.

Dersom det tas pant i spesielle løsøregjenstander, som ikke er realregistrerte, slik som frimerker, mynter, kunst og lignende så kan namsmannen ta beslag i dette for å hindre at skyldner handler i strid med kreditors panterett.

Det er ikke meningen at namsmannen skal ta flere typer utlegg i en sak, utover det som er nødvendig for å sikre kravet. En slik praksis vil ikke bare ødelegge for skyldner, som kan bedre på sin økonomiske situasjon ved å selge formuesgoder det ikke tas pant i, men det vil også ødelegge for andre kreditorer, som ikke vil få dekket sitt krav fordi den kreditor som var først i køen allerede har fått pant.

Til tross for dette så ser vi daglig at namsmannen tar pant i både bil og bolig, i tillegg til fullt lønnstrekk ved avholdelse av utleggsforretning. Siden tvangsfullbyrdelsesloven ikke har et bestemt forbud mot en slik praksis, selv om intensjonen ikke er et slikt resultat, så får dette ikke negative konsekvenser for namsmannen. Dermed tar namsmannen heller for mye pant enn for lite, all den tid det fremstår som tydelig at namsmannens sympati ligger hos kreditor, til tross for at denne skal opptre som uhildet.

Skyldner er pliktig til å dekke alle nødvendige omkostninger i forbindelse med avholdelsen av utleggsforretningen. Dette beløper seg normalt til 1,7 ganger rettsgebyret i gebyr til det offentlige, samt at inkassobyrået kan beregne ett rettsgebyr for skrivingen av utleggsbegjæringen. Totalt utgjør dette i overkant av kr 3000,-.

Skyldner kan når som helst avslutte behandlingen av utleggsforretningen, ved å betale hele kravet, inkludert påløpte omkostninger. Inkassobyrået er pliktig i henhold til bestemmelsene om god forretningsskikk og god inkassoskikk, til å trekke saken så fort de har mottatt oppgjør. Skyldner kan også stoppe saken ved å forevise kvittering til namsmannen eller ved å betale direkte til namsmannen.

Kommer namsmannen hjem til meg ved utleggsforretning?

Ifølge tvangsfullbyrdelsesloven så skal en utleggsforretning som en hovedregel avholdes på skyldners bopel. Dog er det et unntak som sier at utleggsforretningen kan avholdes på namsmannens kontor. Heldigvis for skyldner, så benytter namsmannen seg nesten uten unntak av denne unntaksbestemmelsen og avholder utleggsforretningen på namsmannens kontor. Dette gjør en allerede anstrengt situasjon litt mindre ubehagelig for skyldner.

Det er kun i tilfeller, hvor kreditor eller Prosessfullmektig spesielt har opplyst om at de mistenker at skyldner har dyrt løsøre som det er ønskelig å få pant i, eller at skyldner selv har opplyst dette, at namsmannen vil ta seg bryet med å avholde utleggsforretningen hos skyldner.

Selv i slike tilfeller vil namsmannen normalt nøye seg med å holde en såkalt kontorforretning, dersom denne finner tilstrekkelig utlegg i lønn og/ eller registrerte formuesgoder som eiendom eller kjøretøy. Pant i annet løsøre medfører mye ekstraarbeid for namsmannen, og er noe de gjerne skyr som pesten.

Gjeldsordningssaker

Den andre store oppgaven namsmannen har er å bistå skyldnere i gjeldsordningssaker. Dette er en noe merkelig rolle, all den tid alle andre oppgaver til namsmannen i praksis går ut på å gjøre livet surt for dem de nå skal hjelpe.

Det er derfor en omdiskutert sak at denne oppgaven er lagt til namsmennene, og i de tilfeller hvor det er lensmannen som er namsmann, så legger det beslag på mye unødvendige politiressurser. Ressurser som det i mange sine øyner hadde vært mer fornuftig å ha lagt til en etat som NAV eller tilsvarende.

En gjeldsordning er en mulighet til å bli gjeldfrie, for personer som er så nedtynget i gjeld, at de er varig ute av stand til å betjene gjelden sin. I praksis benyttes den noe mildere betegnelsen, «ute av stand til å betjene gjelden i uoverskuelig fremtid».

Når en skyldner får en gjeldsordning, så vil denne få en gjeldsordning som normalt gjelder i 5 år. I løpet av disse 5 årene skal skyldner benytte alt av sin inntekt, utover det som er nødvendig til rimelige boutgifter og livsopphold til seg og sin familie, til å betale på gjelden.

Når denne 5 års perioden er over så skal resterende gjeld slettes. Noen unntaksbestemmelser gjelder ved mottak av arv og lotterigevinster kort tid etter gjeldsordningens slutt.

I utgangspunktet skal skyldner avhende alle formuesgoder før eller under gjeldsforhandlingene. Det finnes imidlertid muligheter for å beholde eid bolig, av rimelig standard, dersom dette er fornuftig ut ifra en helhetsvurdering i forhold til kreditorene, skyldner og denne sine familiemedlemmer. I å fall skal gjeld med pant i boligen bestå innenfor boligens verdi, med et tillegg på 10 % (antatt verdistigning i løpet av gjeldsordningsperioden). Pant utover dette skal slettes.

Det samme gjelder bil, dersom skyldner eller medlemmer av husstanden er avhengig av dette i forbindelse med jobb eller utdanning. I slike tilfeller kan en bil med verdi av inntil 2/3 av folketrygdens grunnbeløp beholdes.

En tilsvarende regel gjelder for utstyr eller verktøy som skyldner trenger for å utføre sitt arbeid. Dette gjør at en skyldner som er håndverker har mulighet til å beholde verktøyet sitt og dermed kan fortsett i sitt yrke. Dette er også i kreditorfelleskapets interesse.

Dog gjelder regelen på 2/3 av folketrygdens grunnbeløp for alt dette samlet. Dersom man vil beholde både bil og yrkesrelatert verktøy og utstyr så kan samlet verdi ikke overstige 2/3 av folketrygdens grunnbeløp. I spesielle tilfeller kan det gjøres unntak, dersom det er i kreditorfelleskapets interesse at skylder i størst mulig grad beholder sin inntektsevne. Kreditorene bør i slike tilfeller samtykke til dette, for at det skal godtas av tingretten.

Før skyldner kan søke gjeldsordning via namsmannen, så skal denne etter beste evne ha forsøkt å komme til en ordning med kreditorene selv. Dette må dokumenteres og kan gjøres av skyldner selv eller en gjeldsrådgiver. Dersom målet er å få en gjeldsordning, så anbefales det å benytte seg av NAV sin kommunale gjeldsrådgiver, som er en gratistjeneste alle kommuner er lovpålagt å tilby, da dette vil bli akseptert som tilstrekkelig forsøk fra namsmannens side.

Tvangsfravikelse

En av de mindre trivelige oppgavene namsmannen har er å gjennomføre utkastelser, eller tvangsfravikelse som er den mer korrekte betegnelsen. Dette er normalt leietakere som ikke har betalt husleien, men kan også være personer hvor huset er tvangssolgt, men som ikke vil eller kan flytte ut.

Når namsmannen foretar en utkastelse så må det formelle selvsagt være i orden. Namsmannen sender da et forhåndsvarsel til beboerne, hvor det varsles dato og klokkeslett for utkastelse. Dersom beboer ikke har flyttet innen denne dato, så vil namsmannen fysisk stå for utkastelsen, gjerne med bistand fra politiet, hvor beboerne kastes ut og låsen blir byttet av låsesmed.

Løsøre som fortsatt befinner seg i boligen etter utkastelsen, plikter namsmannen å ta vare på og utlevere til beboer, mot betaling for oppbevaring og transport. Innbo og løsøre som kan anses som skrot kan dog kastes umiddelbart.

Dersom innbo og løsøret ikke hentes etter gjentatte oppfordringer fra namsmannen kan det etter en gitt frist selges til eller kastes. Ved salg skal omkostninger for oppbevaring og transport dekkes og resterende utbetales til beboeren.

Den vanligste årsaken til utkastelser, er at en leietaker ikke har betalt husleien som avtalt. Dersom utleier har en klausul i husleieavtalen, hvor det er avtalt at utkastelse kan skje når husleien ikke er betalt til forfall, kan huseier begjære utkastelse uten å få en kjennelse i tingretten. Dersom en slik vedtagelse ikke er tatt med i husleiekontrakten, må en begjæring om utkastelse først gå via tingretten.

De aller fleste standard husleiekontrakter, har en vedtagelse om at utkastelse kan skje i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven ved manglende husleiebetaling. Dette betyr at huseier kun må sende et varsel om tvangsfravikelse, etter at misligholdet har inntrådt, før det kan sendes en begjæring om tvangsfravikelse til namsmannen.

Du finner skjema for varsel om tvangsfravikelse og begjæring om tvangsfravikelse på denne lenken hos dokumentbutikken.com.

Ved begjæring om tvangsfravikelse kan skyldner unngå fravikelse når som helst i prosessen, ved å betale seg à jour med skyldig husleie og påløpte omkostninger. Dette gjelder helt frem til utkastelse har skjedd. Tidspunktet for når lås er skiftet benyttes ofte som det endelige skjæringspunktet, for når skyldner ikke lenger kan unngå utkastelse ved å betale seg à jour.

På grunn av at skyldner under hele prosessen har mulighet til å betale seg à jour, så bør huseier vurdere å gå via tingretten, dersom det er andre årsaker til at leietaker ønsket fjernet slik som husbråk eller rusmisbruk.

Gjennomføring av tvangssalg av løsøre

Tvangssalg av fast eiendom og andel i borettslag gjennomføres av tingretten. Dog kan namsmannen oppnevnes som medhjelper, selv om det er mest vanlig at det er eiendomsmegler eller advokat, som oppnevnes som medhjelper.

Salg av annet løsøre som biler, båter, campingvogn, kunstgjenstander m.m. gjennomføres av namsmannen, etter begjæring fra kreditor som har pant i det aktuelle løsøret. Ett slik pant er gjerne ett utleggspant, som følge av forutgående avholdt utleggsforretning, hvor det ble tatt utleggspant i aktuelt løsøre.

Det mest normale tvangssalgsobjektet er kjøretøy som bil og mc. Når kravet som er bakgrunnen for pantet er forfalt og tvangskraftig, kan det sendes en begjæring til namsmannen om tvangssalg. Dersom det er tatt utleggspant så må en tvangssalgsprosess igangsettes i en egen prosess, etter at utleggsforretningen er avholdt. Dette er med andre ord ikke noe som skjer automatisk når det tas utleggspant.

Namsmannen forelegger begjæringen om tvangssalg for deg, og ber deg om eventuelle tilbakemeldinger til begjæringen. Det opplyses normalt samtidig om en dato og klokkeslett for når løsøret blir hentet, gjerne med en oppfordring om å levere løsøret frivillig til namsmannen, før denne dato. Ved å levere løsøret frivillig, så slipper skyldner fornedrelsen med å få namsmannen på døren med kranbil, samt at det kan spares noen saksomkostninger.

Etter at løsøret er innhentet vil namsmannen sørge for tvangssalg av gjenstanden. Namsmannen kan stå for dette selv eller oppnevne en medhjelper, noe som er mest vanlig. Når det mottas et bud som aksepteres blir gjenstanden solgt og salgsbeløpet går til dekning av påløpte saksomkostninger ved tvangssalget, samt dekning av kravet som er grunnlaget for pantet. Et eventuelt overskudd utbetales til eier av panteobjektet.

En skyldner bør strebe etter å unngå tvangssalg av løsøre, da det nesten alltid vil oppnås bedre pris ved frivillig salg. Namsmannen vil normalt forsøke å oppnå best mulig pris, men det er alltid en risiko for at gjenstanden vil bli solgt for et beløp langt under verdien. Det er få negative konsekvenser for namsmannen i forbindelse med dette, forutsatt at det ikke kan godtgjøres at namsmannen ikke har vært uhildet i tvangssalgsprosessen.

Tilbakelevering av løsøre til panthaver

Dersom du man har kjøpt løsøre med salgspant, typisk en bil hvor det er gitt finansiering med pant i bilen, så blir lånet ytt mot at det utstedes salgspant i bilen. Ett salgspant betyr at utlåner har eiendomsrett i bilen ved mislighold, helt frem til lånet er betalt eller frem til pantet foreldes etter 5 år.

Ved mislighold betyr dette at bilen ikke vil bli begjært tvangssolgt. I stedet for må långiver begjære bilen tilbakelevert til salgspanthaver.

I praksis oppleves det hele ikke særlig forskjellig fra en tvangssalgsprosess for skyldner. Prosessen med innhenting eller frivillig tilbakelevering er stort sett den samme. Den store forskjellen er at ved tilbakelevering av løsøre via namsmannen, så blir gjenstanden ikke tvangssolgt. I stedet for foretar namsmannen en verdisetting, som godskrives kravet, før gjenstanden leveres tilbake til salgspanthaver.

Dersom skyldner skal ha noen ting å komme med i forhold til denne verdisettingen, så er det en fordel at denne på eget initiativ selv har foretatt en verdivurdering fra et kompetent organ som NAV eller lignende. Dette bør gjøres så tett opp mot tilbakelevering som mulig for at vurderingen skal ha størst mulig tyngde.

Hovedstevnevitne

Alle politidistrikt skal ha et hovedstevnevitne. Dette trenger ikke å være den samme personen som namsmannen, men veldig ofte er dette lagt til namsmannen eller namsfogden.

Hovedstevnevitnet er ansvarlig for forkynnelse av dokumenter, som formelt skal forkynnes for en eller flere personer. Dette kan være forkynnelse av konkursvarsel, begjæring om tvangssalg, rettsdokumenter, vitnestevning og mye mer.

Dokumenter som forkynnes på denne måten er viktige dokumenter, som det er nødvendig at forkynnes personlig og raskt og som det er viktig å dokumentere at er blitt forkynt. Det er gjerne bestemt i lov at forkynning av det aktuelle dokumentet skal skje på denne måten.

Bistå tingretten

Namsmannen kan også bli pålagt å bistå tingretten i forskjellige oppgaver som er aktuelt i pågående saker. Dette kan omfatte verdisikring, verdivurderinger og lignende.

 Andre oppgaver relatert til tvangsfullbyrdelse og sivil rettspleie

Namsmannen eller hovedstevnevitnet fungerer ofte som en del av sekretariatet til forliksrådet. Dette gjelder blant annet postforkynning av dokumenter, møteforberedelse og som referent i selve forliksrådsmøtene.

Hvordan klage på namsmannen?

Det kan oppleves som svært krenkende og inngripende at namsmannen griper inn i forhold rundt deg og dine eiendeler. På grunn av dette så skal namsmannen opptre uhildet og mest mulig respektfullt ovenfor personer i en sårbar situasjon. Behovet for dette skal veis opp mot behovet for å få gjennomført nødvendige oppgaver for namsmannen.

Det er ikke i tvil om at det fort kan oppstå situasjoner, hvor spesielt saksøkte mener at namsmannen har opptrådt krenkende eller lovstridig og ønsker å forfølge saken på grunn av dette. Det er i slike tilfeller viktig å skille mellom en feil avgjørelse i forhold til bruk av lovhjemmel, og kritikkverdig personlig opptreden fra namsmannens side.

Klage på namsmannens beslutning

I saker om tvangsfullbyrdelse, hvor namsmannen har opptrådt respektfullt og ellers i henhold til god forvaltningsskikk, men du er uenig i namsmannens beslutning, så er riktig fremgangsmåte å påklage namsmannens beslutning til tingretten.

Dette gjør du ved å sende klage til tingretten via namsmannen som har behandlet saken. Namsmannen skal da ta en ny vurdering av saken og enten omgjøre sin beslutning i tråd med din klage eller sende saken videre til behandling i tingretten. Ved klage på utleggsforretning påløper det ett rettsgebyr ved klage til tingretten.

Klage på namsmannens personlige oppførsel og fremtoning

Dersom namsmannen under tvangsfullbyrdelse, eller ved lovpålagt hjelp under gjeldsordningssak, har opptrådt på en personlig klanderverdig måte uten at det gir grunn for en klage til tingretten, så kan du klage på namsmannen til politisjefen eller Spesialenheten for politisaker.

I de fleste tilfeller er det mest fornuftig å klage til politisjefen først, med tanke på å opprette en personalsak. Dersom dette ikke når frem eller du ikke er fornøyd med svaret du får derfra, så er neste steg å klage til Spesialenheten for politisaker. Dersom heller ikke dette hjelper så er Sivilombudsmannen en siste mulighet.

Det er fornuftig å begynne hos politisjefen først, da du har to «ankeinstanser» etter dette. Dersom du går rett til Spesialenheten eller Sivilombudsmannen så har du ikke uttømt alle dine muligheter og klagen blir gjerne tatt mindre alvorlig samt at du kan ikke begynne forfra igjen.

Ellers er media alltid interessert i interessante saker om offentlige tjenestemenn som har misbrukt sin stilling til personlig vinning, eller på annen måte misbruker sin maktposisjon. Dette kan derfor være svært effektivt, men krever samtidig mye av deg som person, da media gjerne vil at slike saker har et ansikt med dertil tilhørende offentlig utlevering av personlige forhold.

Namsmannens rolle i fremtiden

Det er delte meninger om den rollen namsmannen har i dag. Mange tar til orde for at det er upassende, at det er namsmannen som skal hjelpe skyldnere i gjeldsordningssaker. For mange er det en stor barriere å be en etat, som de gjerne føler at har jobbet mot dem i flere år, om hjelp til å løse de samme problemene.

Ellers er det en viktig diskusjon om det er riktig at det brukes store politiressurser på en funksjon, som kunne vært like godt eller bedre ivaretatt, av en instans som Statens innkrevingssentral. Så og si samtlige utleggsforretninger avholdes i dag som såkalte kontorforretninger, ved hjelp av søk i offentlige registre etter inntekter og eiendeler. Det er ikke lenger noen fordel med namsmenn med lokalkunnskap, all den tid utleggsforretninger i all hovedsak avholdes på denne måten uansett.

Det er med andre ord gode argumenter for å fjerne gjeldsordningssaker og avholdelse av utleggsforretninger fra namsmennene. De få oppgavene som da gjenstår kan således fint håndteres av politiet, gjerne i et samarbeid med et organ som Statens innkrevingssentral.